Hva er det med Trøndelags historie som gjør at folk har valfartet hit fra hele Europa i hundrevis av år – til fots?

De fleste vet at helgenkongen Olav har fått kristne pilegrimer til å valfarte til Nidarosdomen i Trondheim, fra 1000-tallet og fram til i dag. Mindre kjent er at trønderske skikker og tradisjoner har lagt grunnlaget for det skandinaviske demokratiet vi kjenner i dag – internasjonalt kjent som en svært velfungerende samfunnsform. La oss ta det fra begynnelsen.

Vikingenes utferdstrang, berserker på herjing og, blodige kongestrider er rimelig velkjent stoff, både i og utenfor Norge. Fortellingene om norsk historie er preget av spektakulære hendelser, med plyndringer og erobringer i Europa, korstogsfarere, og den mytiske rivningen av London Bridge. Bak den brutale fasaden finner vi et fredelig folk som bygget landet med ord i stedet for våpen. Noe som har fått lite oppmerksomhet i moderne tid er at Norge har verdens eldste nålevende folkestyre: En tusen år gammel demokratisk arv.

Det norske samfunnet gikk fra 200-tallet over fra et stammesamfunn over til å bli et høvdingssamfunn – en krigerelite tok den politiske makten, basert på lojalitet fra allierte stormenn og bønder. Samfunnslivet var basert på et system av lover og regler der lovene ble sitert etter hukommelsen på bygdetinget. På tingplassen møttes frie folk for å ta viktige avgjørelser, og løse splid. Spor etter tingplasser er datert til det første århundre etter Kristus, og mens folkevandringstiden i Europa (400-800 e.Kr) var preget av kaos og blodige fordrivelser, var hele Skandinavia preget av en relativ harmoni, unik i Europeisk sammenheng.

Europeerne reiste lite nordover – antakelig fordi Norge og Sverige var vanskelig tilgjengelig, og fordi skandinavene allerede på 3-400-tallet var velkjente som dyktige krigere. Dermed fikk det vi i dag kjenner som “den skandinaviske modellen” utvikle seg i fred – et samfunn basert på lover, regler og skikker, der fred ble oppfattet som “god samfunnsøkonomi”.

Samtidig som Trøndelag var preget av en slags fred, sammenlignet med områdene på kontinentet og de britiske øyene, var forskjellige områder styrt av mektige og tidvis brutale høvdinger. For å avskrekke fiender holdt høvdingene seg med mange stridbare menn. Og dette var kostbare menn. Lenge før vikingtiden, fra om lag år 400, reiste derfor høvdingene på tokt sørover for å plyndre til seg verdier som de kunne betale styrkene sine med, og slik sikre lojalitet. Mange krigere sluttet seg til høvdinger nettopp fordi de var kjent for å seile sørover og gjøre seg rike.

Flere av disse høvdingene tok også på seg oppdrag som hærførere under romerske keisere, og fikk både gull og erfaring med krigstaktikk og strategi med seg hjem til Norge. Fortellingene om de fryktløse og blodtørstige barbarene fra nord var dermed mange lenge før vikingetiden, og ble forsterket da utvandringen tiltok. Men de fleste vikingslagene foregikk altså på bortebane, mens samfunnet hjemme gikk sin rolige gang.

Mange slo seg ned i Europa for lengre tidsrom, og kom etterhvert hjem med fremmede skikker, og beretninger om fremmede folk som keltere, gotere og saksere. Kulturelt levde ikke trønderne i isolasjon før vikingtiden. Et kjent vitnesbyrd om dette er jernindustrien på Levanger og i Gauldalen, som allerede i år 200 produserte førti tonn jern årlig til blant annet Romerriket – jern av en uovertruffen kvalitet på den tiden.

Med den økende velstanden ble tingsystemet videreutviklet, der større regionale ting ble viktigere. Her i Trøndelag samlet bygdene – fylkene – rundt Trondheimsfjorden seg til ett tingfellesskap på Frosta basert på Trændalog (trønderloven). Demokratiet vi har i dag – med fylkesting og etterhvert storting – er en direkte etterfølger av disse eldgamle tingene. Nordmenn har altså verdens eldste demokratiske tradisjon.

Tinghaugen på Frosta, Innherred i Trøndelag. Foto: Stig Morten Skjæran

I selve vikingtiden ble områdene som høvdinger og småkonger regjerte over større. Det ble stridigheter med både danske og svenske ætter, og det var tiltagende nasjonsbygging med større kongedømmer. Nasjonsbyggingen var blant annet et svar på et tilsvarende større utenlandske makter: Trusler utenfra, og nye handelsmuligheter, førte til at nordmennene trengte større enheter som stod samlet. Samtidig var tiden preget av stadig skiftende allianser. 

Kongerekken, og de mer eller mindre stabile samlingene av Norge som ett rike, er en innviklet historie om ætter og allianser som er grundig beskrevet andre steder. Generelt var ikke Norge i vikingtiden ett kongedømme i dagens forstand, men et system med varierende samarbeid mellom kongemakten og lokale konger og jarler. Viktigst for Trøndelag var posisjonen til ladejarlene, som regjerte Nord-Norge, Midt-Norge og Vestlandet. 

Olav Digre ble senere den kanskje viktigste kongen av Norge. Etter å ha beseiret ladejarlene og danskekongen ble kong Olav den første kongen siden Harald Hårfagre som styrte hele Norge.

Som frelst kristen samarbeidet Olav med kirken både politisk og økonomisk, og skapte et permanent statsgrunnlag. Samtidig var det svært mange som mislikte Olavs tidvis brutale kristning av landet, og danskekongen Knut den mektige kjøpte seg en allianse for å styrte Olav. Olav flyktet fra landet til Gardarike (i dag Russland) i 1028, og Knut innsatte ladejarlene til å styre landet for seg. 

Spelet om Heilag Olav, Stiklestad. Foto: Espen Storhaug

To år senere dro Olav tilbake til Norge med sine menn for å fullføre sin visjon: Å samle Norge til et kristent rike. Olav satset på å få støtte fra bøndene i Trøndelag, og slik beseire ladejarlene. På Stiklestad ble han angrepet av sine motstandere og drept. Etter hans død skjedde det ifølge legenden flere mirakler (som man kan lese mer om på side 30-31). Miraklene og Olavs helgenstatus markerer det viktigste og mest avgjørende skillet i Norges kristning; kristendommens endelige seier i folket ble sikret, og Olavs visjon fullbyrdet.

Pilegrimsvandring i Trøndelag