Frostrøyk siver gjennom lufta og løser seg opp til lyden av knirkende skinnsåler mot skaresnø. En lasso siktes inn,
og omfavner et sett viltre reinhorn. Den evige kampen mellom menneske og dyr begynner på ny.

Å ha rein som eksistensgrunnlag utviklet og formet mennesker i mange tusen år. For sørsamene på Røros, i Snåsa og i Røyrvik går året i sykluser. Dyr skal ut på beite, letes opp, samles inn og etter hvert bli til mat, verktøy og klær. Slik var det for 3000 år siden, før tanker om valg av livsstil var født, og slik er det også i dag.

– Slekta mi har drevet med rein i uminnelige tider, forteller Eva Nordfjell fra Røros.

Eva kommer fra en familie av sørsamer. Sammen med mannen sin driver hun Rørosrein, som i tillegg til å leve av reindrift tilbyr tilreisende et innblikk i livet som Sørsame.

Selv om mange har et forhold til Rudolf, så er ikke reinen til pynt. Det er først og fremst mat, noe vi har lært oss å leve med for å overleve. – Eva

Fra en gårdsbutikk selger de foredlede produkter av rein, og i gamma på gården tilbyr de historiefortelling og mat med samekultur og reindrift i fokus. Det er spesielt å høre om en livsstil som er så til de grader festet i historien, men samtidig så levende som den er, nettopp blant sørsamene. Skinnsålene er kanskje byttet ut med termosko, men syklusen gjennom året  er i stor grad den samme.

Ikke bare gull alt som glitrer

Året er 1644. Bondesønnen Hans Aasen fra Härjedalen, som den gang var norsk, står uten odel har bestemt seg for å søke mot Trondheim for å finne arbeid.  I Brekken støter han på en reinflokk, og drevet av sult skyter han den ene reinen. I dødskampen sparker den i mosen og avdekker noe som viser seg å være kobbermalm. Malmen finnes i enorme forekomster, og snart er en storstilt gruvedrift med et massivt behov for arbeidskraft en realitet. Bergstaden Røros vokste etter dette sakte men sikkert fram, og i de neste 333 årene var gruvedriften selve livsnerven for folket på Røros.

På samme måte som naturen la grunnlaget for samene og reindrifta, la den også grunnlaget for etableringen av en by i villmarka, høyt oppe på fjellet.

I dag er over hundre fredede trehus det mest karakteristiske med Røros. De fleste av dem ble bygget på 1700- og 1800-tallet av gruvearbeidere med begrensede midler, hvor målet var mest mulig funksjonalitet på minst mulig areal. Husdyr var en naturlig del av hverdagen,
og flere av husene har derfor bakgårder, og noen få har også stall. Husene er i dag fylt av kafeer, gallerier og butikker med lokal kvalitetsmat, kunst og håndverk. En og annen familie bor også i de gamle husene, som minner om ei tid som ikke kommer tilbake. Plassen på UNESCOs liste over verdens kulturarv tas i dag som en selvfølge, men under huden slår en puls som mange større steder kan misunne Røros.

Røros’ handelsstand og reiseliv har også lagt til rette for bærekraftig reiseliv, noe som har brakt den lille byen internasjonal anerkjennelse. De som jobber her har kurset seg i lokalhistorie og verdensarv –  så de fleste du møter kan “guide” deg gjennom Rørosbesøket.