De første nordmennene kom til Trøndelag på leting etter mat. I havet, fjorden, skogen og på fjellet fant de liv.

En saueflokk beiter på et kupert nes ved Trøndelagskysten. Søyene er akkurat ferdig med sesongens lamming, og noen dusin små, grå ulldotter har tatt plass i villsauflokken. De ligger ved mødrene sine og varmer seg i sola. Får seg litt mat.

 

Med ett letter ei diger kongeørn fra en bergnabb bare et steinkast unna flokken. Luftas konge seiler mot flokken, peiler seg inn på det nærmeste lammet. Henger der, flytende på luftstrømmene, noen få meter over det forsvarsløse dyret. Vurderer størrelse og vekt. Tar en avgjørelse, og svever videre til neste lam. Vurderer på nytt.

– Da gikk det kaldt nedover ryggen på meg, forteller villsaubonde Eskil Sandvik på Frøya. Han så hele jakten utspille seg.

– Jeg hadde jeg en skikkelig klump i magen. Du vet, dette var ei ung ørn, og de kommer i to utgaver. Enten er de av den skeptiske typen. Eller så er de vågale bajaser. En bajas kan gå berserk blant små- lammene og utrydde et helt kull på kort tid, uten at det blir noe mat på den av den grunn. Så det var ikke så lett å holde seg kald da, og ikke prøve å jage ørna. Naturen skal gå sin gang også, sier Sandvik.

Sandvik er ikke alene om å la naturen gå sin gang, som nordmenn har gjort i tusener av år. På den værbitte øya Frøya på Trøndelagskysten er det til sammen 3800 villsau som beiter, sommer som vinter. 3800 folkesky sauer av en eldgammel avstamning, som har overlevd både verdenskriger og industrielt landbruk. Sandvik viser oss vei over nedbeitet mark, på vei til en av sine saueflokker.

I det vi nærmer oss området sauene holder til, skjønner vi at dette ikke er de vanlige bomullsdottene.

– Hvis vi går med vinden i ryggen, så kommer vi ikke nær dem, forklarer sauebonden. – Da løper de sin vei.

Og løper, det gjør sauene. Selv uten å få ferten av mennesker holder flokken god avstand til oss. Løper rundt oss. Stopper, kikker. Løper forbi oss i vill fart. Fotografen får også bein å gå på – ordet fotojakt får en ny betydning.

– Villsauen skal være mest mulig i fred. Hvis vi blander oss inn får de ikke ro til å spise, føde og fø på unger. Hvis søyene føler seg truet, er de villige til å etterlate ungene for å overleve, forklarer Sandvik.

Han forteller om hvordan villsauen på Frøya bidrar til å opprettholde den naturlige vegetasjonen på den trefattige øya. Sitkagrana som vokser i landskapet har ingenting på øya å gjøre, og treplanting har truet med å fortrenge den opprinnelige vegetasjonen. Saueflokkene bidrar til å kjempe ned grana – de spiser spirende smågran – og øya bevarer det unike landskapet nakent og forblåst.

«Vi har en arv som verken kan beskrives eller tas fra oss, selv om mange opp gjennom
tidene har prøvd. »

Sandvik og frøyværingene er bare noen blant mange nordmenn som lever rett ved matfatet sitt. En nærhet til naturens kretsløp og en respekt for maten har gått i arv gjennom generasjoner, og blitt en del av disse bøndenes sjel. I et land der bare fem-seks prosent av landskapet egner seg til dyrking, sier det seg selv at de som har overlevd her har en egen evne til å klamre seg fast, og til å utnytte de naturlige ressursene maksimalt. Kombinasjonen av stahet og nøysomhet har blitt en del av den norske folkesjelen, akkurat som bildet av fjellsider med små gardsbruk har blitt selve symbolet på nasjonen Norge. Her er småskalaproduksjon, kortreist mat og tradisjonskost mer enn en trend.

– Vi kan finne nedtegnelser fra slekta mi tilbake til den eldste kirkeboka for Røros, fra 1540, sier Eva Nordfjell. Eva er reindriftssame, med eget foredlingsanlegg på Røros.

– Men slekta har levd av rein i uminnelige tider, forteller hun.

Arkeologiske funn viser at samene har bodd i Norge i 2000-2500 år, og de første nedtegnelsene av folkeslaget ble gjort i år 98 e.kr., av den romerske historikeren Tacitus. Opprinnelig drev samene med fangst av rein. Det var først på 1600-tallet de begynte å temme større flokker og følge dem mange hundre kilometer fra sommer- til vinterbeite – og tilbake. De flyttet bosted når maten flyttet på seg, i en halvnomadisk tilværelse. I dag er de fleste samer bofaste, og driver samling av reinsflokkene med moderne transportmidler.

– Vi har en arv som verken kan beskrives eller tas fra oss, sier Eva Nordfjell.

Som med all tradisjonell produksjon av mat, har eldgamle metoder for preservering og lagring av mat vært viktig i samekulturen. Tørking, salting, speking og røyking av kjøtt er aktivitet som pågår i produksjons- og utsalgsbygget til Rørosrein, Eva Nordfjells firma. Her kommer folk langveisfra for å kjøpe fersk og preservert rein.

Dette med reinsdyr som mat virker nok naturlig for de fleste nordmenn, men for amerikanere kan dette ofte by på utfordringer. Stikkordet er “Rudolf». – Reinen er ikke til pynt, den er til mat. Mange får en a-ha-opplevelse, når en ser at man kan spise noe en har et nært forhold til – at vi “kjenner” maten.

Attåtnæring

På den annen side så elsker jo amerikaneren reinsdyr. En gang hadde Eva en toppgeneral på besøk fra den andre siden av Atlanteren. Med seg hadde han et stort følge, med sikkerhetsvakter og det hele. Han ville så gjerne oppleve rein på nært hold, endret på de offisielle planene for norgesbesøket, og tok turen til Røros. Eva spente reinen foran sleden, og tok ham med på sledeløypa rett utenfor gamma som er satt opp for å ta imot besøk. Halvveis gjennom løypa kom det med ett en skiløper i godt driv i skiløypa like bortenfor.

– Bukken ble skremt, og la på fullt sprang, rett opp på den isete skiløypa i vilt tempo! “Dette går ikke bra”, tenkte jeg. “Det ender med saksøking”. Så stoppet bukken opp, og snudde. Flokkinstinktet slo inn, og han ville tilbake. Tilbake mot oss fór han, i femti kilometer i timen, og braste rett inn i grinda her borte. Generalen fløy av sleden, forteller Eva.

Men generalen strålte som ei stjerne. Han hadde hatt sitt livs opplevelse. I stedet for saksøking fikk Eva Nordmark et takkekort fra generalen personlig i posten.

Som mange andre som lever av dyrehold kan ikke Eva leve av maten alene – folk flest kjøper som kjent rimelig mat på supermarkedet. Derfor tilbyr Eva opplevelser og formidling av samisk kultur ved siden av.

For det hører med til historien at “tamreinen” ikke er spesielt tam. Hver høst må nye reiner temmes – når de slipper ut på sommerbeite igjen tar instinktene over, og reinen blir vill igjen. – Det tar tid og tålmodighet å bygge tillit. Så vi tar med kaffen ned til trøa og sitter der sammen med reinen som skal temmes, forteller Eva. Og selv om hun erkjenner at det er arbeid fra morgen til kveld, året rundt, så er livsstilen verdt strevet. – Her kan vi formidle opplevelsen av lyden av naturen, lyden av klovene mot snøen, det rolige – og nesten ville – dyret. Roen i naturen.