Å være i ro

På den ytterste nøgne ø, i øyrekka utenfor Trøndelagskysten, har det vært intelligent liv siden steinalderen. Utover funn etter gårder fra 1000-tallet vet vi ikke så mye om folket som bodde der den gangen. Men sikkert er det at på denne utposten mot vær og vind, med total nærhet til havets spiselige skatter, har levesettet i bunn og grunn forandret seg lite de siste 10 000 årene.

– Vi kan ikke leve av blikk utover havet, sier Berit Akseth. Hun holder båten i ro mens ektemannen Gustav Gjevik drar en krabbetein opp over ripa. Ikke for at det er noe galt med fritt utsyn til hav, holmer og horisont. Men selve kjernen i livet på fiskeværet Mausundvær – det største fiskeværet sør for Lofoten – er tilgangen til mat fra havet. Den ubrutte utsikten til horisonten i alle retninger er ren bonus.

Denne utposten av et samfunn byr på noe selv trøndere flest ikke kjenner til: Trøndelags egen skjærgård, med tusener av blankskurte holmer, og fiskelykke for enhver som tar seg bryet med å kaste ut et snøre.

Det kryr i teina. Ut av den trekker Gustav ut fem, seks, ti, tolv velvoksne krabber, lokket inn av noen biter av et kveitekadaver. – Når vi setter ei teine og lar den stå en dag eller to, så er det som oftest fullt inni den, forteller Gustav. 

 Han trekker opp den andre teina, og et nytt dusin spiseklare krabber finner veien ombord. En tre-fire mindre eksemplarer blir kastet over ripa, og får krabbe videre. Berit viser oss hvordan vi holder krabbene for å unngå å bli kløpet, og hvordan de skal legges til rette i bøtta for å ikke klipe av hverandre noen av de mange lemmene. Etter at fiskingen er over, tar de oss videre mellom skjærene, til deres private holme. Vi går i land, tar imot tauet som blir kastet til oss, og får pent hjelpe til å fortøye båten.

På holmen har de satt opp en enkel tre-lavvo for ly og overnatting, og en stor grill. Kamskjell fra lokale dykkere går på grillen, og stekes i sitt eget skjell. Storbykjøkkenets pomp har ikke nådd dette avsidesliggende stedet enda, annet enn som fine bilder i magasiner. Her er råvaren på alle måter i sentrum.

Litt senere, tilbake i fiskeværet, står vi på kaia ved fiskemottaket og hilser på de lokale krabbefiskerne. Folk som lever av havet. På båten en kar i oransje, som har sin arbeidsdag på sjøen. På land, en av mottakets fire ansatte – det er kona hans. Ikke mange ordene blir sagt mens bakke etter bakke med krabbe blir tatt på land, klare for å flyttes fra øysamfunnet til supermarkeder og gourmetkjøkken på fastlandet.